Kennel frierfjorden

Forord

Som hundeoppdretter og hundeeier har jeg feilet i oppdragelsen  som mange andre har gjort,  å kommer sikkert til å gjøre det igjen. Etter å ha hatt fuglehund i mange år, har jeg sett mange erfarne fuglehundeiere, oppdrettere både i Sverige, Danmark og Norge. Jeg har derfor tilleinet meg mye erfaring og lærdom ifra mange av disse, og ikke minst lest til meg mye. Summen av alt dette  jeg har tilleinet meg, har jeg funnet min måte å dressere på. Det å ommsette teori til praksis og få til en god fuglehund, handler om kunskap, erfaring og tillgang til de fasiliteter som kreves for å lykkes med fuglehund. Det er nok like mange meninger om dressur som det fins hundeeiere og det er ingen tvil at det er mange veier å gå for å lykkes med hunden. Derfor har jeg skrevet litt om hvordan vi gjør det. Det er heller ikke tvil om at det er oppturer og nedturer når man holder på med hund,  men det handler om å være en god leder, være tydelig og konsekvent, bygge sten for sten som i en pyramide og den siste stenen du legger på toppen er et komplett flott fuglearbeide.

En lydig valp

 For mange hundeeiere lykkes oppdragelsen slett ikke. Problemet er ofte, at de ikke kan få forklart hunden, hva det er den skal gjøre. Ved å jobbe med den lille valpen er kroppsspråket meget avgjørende. det skal være overenstemmelse med handling og stemmeføring.

Nye hundeeiere har ofte det problemet, at de ikke kan kalle valpen til seg, og kan man ikke det, er man godt igang med å skape seg en hund, som gjør hva det passer den. Den gjør det den har lyst til, og kun når den har lyst til de. Hvis vi ser oss om i naturen er spesielt flokkdyrs unger meget sterkt knyttet sammen, og det enkelte medlem i en ulveflokk kunne aldri drømme om å forlate flokken. Det kan skje, at flokken utstøtter eller dreper et individ som ikke vil sammarbeide på flokkens prinsipper, men et flokkmedlem forlater aldri flokken  frivillig. Jeg tror denne viten er god å ha i bakhodet når man ska oppdra en hundvalp. Skulle det skje på ett eller annet tidspunkt at valpen løper bort, må man umiddelbart stille seg selv spørsmålet, HVORFOR?
Den lille valpen skal ha trygghet, masser av trygghet og kjerlighet, og jeg forsommer aldrig en mulighet for å snakke med valpen, kjæle med den, leke med den eller ta den å bære runt på den. Vi hører sammen. Det er en meget viktigt grunnregel. Jeg lærer min valp etter noen dager , å respektere meg som flokkleder. Jeg vill ha en lydig hund. Når jeg kaller på den, skal den komme, og når jeg førteller den at det er noe jeg ikke vill ha, at den gjør, skal den respektere det. Etter det førsømmer jeg aldrig en eneste mulighet for å understreke det. Med andre ord, så fortsetter jeg der tispen slapp. Jeg tror, mange gjør den feil, at de adskiller de alminnderlige samvær og oppdragelse. Nå skal det hygges, å nå skal det dresseres. For meg er all samvær oppdragelse. Jeg skiller ikke på det. For det gjør naturen heller ikke. Valpen kan heller ikke finne ut av å skille mellom de to tingene. Altså Den førstår ikke menneskets krokete tankegang. Ett annet av mine grunnprinsipper er at jeg nesten aldrig bruker langline eller bånd i min dressur. For det første, mener jeg, det er en dum hund som ikke vet hvorfor den har bånd/ langline på, og når den ikke har det. For det andre, finnes det ingen hundebånd/ langline i naturen, så jeg nøyer meg stort sett å lære mine hunder at båndet er noe vi bruker når vi skal flytte oss fra det ene stedet til det andre, eller sagt på en annen måte- bånd er nøkkelen til opplevelse. Derfor har jeg aldrig problemer med å få bånd på hunden eller å koble den. Når den lille valpen ikke vill komme skylles det meget ofte at den rett og slett ikke førstår de språket vi mennesker taler. vi står høyt og mektig over i hagen og kaller på valpen med en fin lys stemme. På hunden språk betyr høy holdning sinne og aggresjon. For denne kroppens posisjon og dominerende stilling tilhører knurrer og dyp stemme. Valpen kan ikke forstå forskjellen  mellom vennelig stemme og uvennlige holdning. det blir ubehagelig og prøver kanskje å løpe vekk. Løsningen på problemet er alltså at man setter seg på huk å sier valpens navn med en glad og rolig stemme. man kan ytterligere klappe litt i gresset. Det er hundesignale til lek og ektremt vænnlig kroppsspråk. Når valpen kommer susande, og det gjør den 99 av 100 tillfeller, skal den ha ros og kjærlighet umiddelbart og hele veien inn, det er her den hører hjemme, og den skal vare glad over å komme. Gjennom gjentakelser varer det ofte under en dag på å lære valpen å komme når man kaller på den.
Har man problemer, kan man sette på en langline på valpen ( ett av de få tilfeller når jeg kan finne på og bruke langline), samtidigt med att man  gir ett overraskende rykk i langlinen, kaller man på valpen. Nå kommer den garantert stormende, og så skal man rose valpen hele veien in. Øvelsen gjentas noen ganger, og så vet valpen hvordan det skal være og den førstår oppgaven. Skulle det skje att det overhører kommandoet er man i tre tigerspring over den, griper den i nakken og knurrer ( hundespråket), så går man noe skritt bort, setter seg på huk, kaller på den og roser og klapper den hele veien in når den kommer. Kort og gott, vill man kommunisere med en valp og gjøre den lydig så må man ned på huk. Med andre ord:
- Lyse toner, ut med armer, ned på huk  er positiv trening og kroppsspråket ditt viser at du er glad.
- Mørke toner, stiv i kroppen, man gjør seg høy og stor, knurring. Kroppsspråket og stemme taler sitt .Det viser
missnøye og negativitet.